Osmolalitet, P

Osmolalitet er uttrykk for antall oppløste partikler/kg løsningsmiddel i motsetning til osmolaritet ("beregnet osmolalitet" ev. "estimert osmolalitet") som er uttrykk for antall oppløste partikler/liter løsningsmiddel. Siden vann normalt utgjør 93 % av plasmavolumet, er p-osmolalitet = p-osmolaritet/0,93. Denne utregningen forutsetter imidlertid at man har kontroll på osmolene og ikke har å gjøre med ukjente osmoler som ved f.eks. intoksikasjon. I plasma er natrium det dominerende kationet, og klorid og bikarbonat de dominerende anionene. Konsentrasjonen av natriumsaltene er viktigste faktor for osmolaliteten. Glukose og karbamid bidrar også til osmolaliteten, men sistnevnte utøver lite osmotisk trykk da stoffet vandrer fritt over celle­membranene. Serumproteinene bidrar kun i liten grad (< 0,5 %) til osmolaliteten, da mengden angitt i mmol er meget lav.

Osmolaliteten i ekstracellulærvæsken reguleres ved å justere konsentrasjonen av natrium. Ved hypernatremi eller hyperglykemi, som medfører osmolalitetsøkning, vil osmoreseptorer i hypotalamus stimulere tørste og sekresjon av antidiuretisk hormon (ADH). Osmolalitets­­økning som skyldes osmoler som fordeler seg fritt i vannfasen (karbamid, alkoholer), medfører ikke samme respons. Også fall i blodvolum stimulerer tørste og ADH-sekresjon.

Utredning av hyponatremi. Mistanke om diabetes insipidus. Mistanke om hyperosmolar hyperglykemi. Intoksikasjons­utredning ved mulig inntak av lavmolekylære stoffer (etanol, metanol, etylenglykol, m.fl.). Mistanke om pseudohyponatremi ved uttalt hyperlipidemi eller hyperproteinemi (særlig aktuelt på laboratorier som ikke bruker direkte ioneselektive elektroder til måling av natrium).

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Serum eller plasma.

Målt osmolalitet sammenlignes ofte med osmolaritet. Differansen er proporsjonal med konsentrasjonen av småmolekylære stoffer som ikke inngår i formelen for osmolaritet. Se osmolalt gap for ytterligere informasjon.

Lav osmolalitet
Hyponatremi av ulike årsaker.

Høy osmolalitet
Hypernatremi. Hyperglykemi. Intoksikasjon med lavmolekylære forbindelser. Diabetes insipidus (ofte lavere osmolalitet i urin enn i plasma). Tilførsel av mannitol e.l. Behandling med glykolbaserte i.v. medikamenter.