Vitamin B12 (kobalamin)

    Sist oppdatert: 30.09.2024
    Godkjent av: Jens Petter Berg
    Godkjent dato: 30.09.2024
    Akkreditert: ISO 15189, Test 103
    Utgiver:
    Versjon: 0.4
    Forfatter: Karin Toska
    Kopier lenke til dette emnet
    Foreslå endringer/gi kommentarer

    Indikasjon 

    Mistanke om B12 mangel. Utredning av anemi (makrocytær anemi). Utredning av nevrologiske eller psykiske plager hos voksne: Polynevropati, myelopati, depresjon, demens. Mistanke om kobalaminmangel som årsak til forsinket utvikling, nevrologiske symptomer og spisevansker hos spedbarn.

    Rekvirering 

    Bestilles fortrinnsvis elektronisk.

    Ved behov for papirrekvisisjon, se Rekvisisjoner, medisinsk biokjemi

    Prøvemateriale 

    Serum, Na‐heparin‐ og K3‐EDTA‐plasma. Med eller uten gel.

    Prøvetaking og prøvebehandling 

    • Unngå langvarig stase.
    • Minste volum plasma/serum 0,5 mL.
    • Sentrifugeres innen to timer.

    Oppbevaring og forsendelse 

    Holdbarhet avpippetert plasma eller serum 2 måneder ved -20 °C, 5 dager ved 4-8 °C, 4 dager ved 20-25 °C.

    Utførende laboratorium 

    Avdeling for medisinsk biokjemi, Rikshospitalet, Ullevål og Aker.

    Forventet svartid 

    Utføres daglig på hverdager

    Undersøkelsesprinsipp 

    Elektrokjemoluminescensimmunoassay (ECLIA), Roche

    Bakgrunn 

    Vitamin B12 er en gruppe komplekse forbindelser som bl.a. inneholder kobolt. De kalles også kobalaminer og er essensielle for alle høyere organismer. Kun enkelte mikroorganismer kan lage kobalaminer. Mennesker får kobalamin fra animalsk føde. Kobalamin inngår i to intracellulære reaksjoner hos mennesker: Påkobling av en metylgruppe gir metylkobalamin, som er en nødvendig kofaktor i omdanning av homocystein til metionin, og påkobling av en adenosylgruppe gir adenosylkobalamin, en nødvendig kofaktor for omdanning av metylmalonyl-koenzym A til suksinyl-koenzym A. Biokjemisk ytrer kobalaminmangel seg ved økt p-homocystein (tHcy) og økt s-metylmalonat (MMA).

     

    Etter inntak av mat som inneholder vitamin B12 blir kobalaminer frigjort i magesekken og bindes til haptokorrin. Nedsatt syreproduksjon hemmer frigjøringen av vitamin B12 fra maten og kan føre til redusert kobalaminopptak, særlig hos eldre. I tynntarmen blir haptokorrin nedbrutt, bl.a. ved hjelp av enzymer fra pankreas, og kobalaminer binder seg til intrinsisk faktor, et glykoprotein produsert i magesekkens parietalceller. Bakteriell overvekst i tynntarmen kan føre til malabsorbsjon av vitamin B12. Komplekset av kobalaminer og intrinsisk faktor blir absorbert i distale ileum. Mangel på intrinsisk faktor fører til pernisiøs anemi.

     

    I plasma er 10‐20 % av kobalaminer bundet til transportproteinet transkobalamin II (TC II), som kan levere kobalaminer til cellene. Resten er bundet til haptokorrin, et protein som lages i leukocytter. En stor del av kroppens lager av kobalaminer finnes i lever og noe i nyrene, i alt har vi ca. 3 mg på lager. Hvert døgn absorberes 3‐4 µg og tilsvarende mengde tapes. Kroppens lager kan dekke behovet i flere år, selv om inntaket opphører. Kobalaminene har et enterohepatisk kretsløp, mye skilles ut i gallen for deretter å reasorberes fra tarmen. Ved tilstander med malabsorpsjon eller mangel på intrinsisk faktor kan kroppen derfor tape store mengder av vitaminet, og depotene kan forsvinne på få måneder.

     

    Mangel på kobalaminer fører til intracellulær opphopning av 5‐metyltetrahydrofolat og mangel av biologisk aktivt folat. Resultatet er ofte lave verdier for ery‐folat og s‐folat i øvre del av referanseområdet og det kan ofte ses økt s-metylmalonat og økt p‐homocystein. Kobalaminmangel kan medføre defekt DNA‐syntese, som resulterer i megaloblastiske forandringer i beinmargen og anemi med økt erytrocytt‐MCV (makrocytær anemi). Mangel kan også føre til nevropati som gir forskjellige nevrologiske og psykiske plager. Disse kan debutere før de hematologiske forandringene inntrer. I opptil 40% av tilfellene finner man kun nevrologiske symptomer, uten hematologiske tegn.

    Tolkning 

    Høye verdier

    Behandling med kobalamin, ved flere kreftsykdommer, bl.a. leukemier og hepatomer, primær polycytemi og ved levercelleskade. Det kan foreligge en funksjonell intracellulær kobalaminmangel til tross for høye serumverdier, for eksempel ved alkoholisk levercirrhose. Ved ekstremt høye verdier hos ikke-kobalaminsubstituerte pasienter bør pasienten utredes med tanke på myeloproliferativ sykdom, spesielt kronisk myelogen leukemi.

     

    Lave verdier

    Kobalaminmangel. Mangel kan skyldes redusert inntak (ved vegetar og vegankost) eller redusert absorpsjon (bl.a. pernisiøs anemi, cøliaki). Langvarig bruk av syresekresjonshemmere, antacida og metformin kan føre til kobalaminmangel. Lave verdier som ikke skyldes funksjonell kobalaminmangel kan forekomme ved bl.a. leukopeni, myelomatose, aplastisk anemi, jernmangel, folatmangel, medfødt mangel på haptokorrin og ved østrogenbehandling (p-piller). Fall i kobalamin under svangerskap skyldes hormoneffekt og hemodilusjon, men også økt forbruk. Det er viktig å huske at kobalaminmangel er hyppig forekommende i svangerskap og ammeperiode og at korreksjon er viktig både for mor og barn. Ved Grenseverdier 100-250 (300) pmol/L forligger muligheten for kobalaminmangel og det vil være nyttig å bestemme s-metylmalonat (MMA) og p-homocystein (tHcy) for korrekt diagnostikk. Det er per i dag ingen konsensus på hvilken serumverdi som indikerer kobalaminmangel, men verdier under 250 pmol/L er blir ofte brukt. Dersom man mistenker en funksjonell kobalaminmangel hos pasienter med en kobalaminverdi over 250 pmol/L, kan man gi hydroxykobalamin 1 mg intramuskulært og måle effekten på tHcy og MMA etter 1-2 uker. Et fall i en eller begge markører tyder på at det forelå en kobalaminmangel. Ved utredning av kobalaminmangel hos spedbarn bør kun tHcy (< 6,5 umol/L) brukes som metabolsk markør, da MMA er vanligvis høy i serum hos barn som ammes og lite egnet som en markør på kobalaminstatus.

    Interferens 

    Pasienter som får behandling med biotin eller som bruker helsekostpreparater med biotin kan få falskt for høy vitamin B12-konsentrasjon analysert med elektrokjemiluminiscensimmunoassay (ECLIA) fra Roche Diagnostics.

     

    Oppgitt toleransegrense for biotin for denne analysen er 50 µg/L. Estimert døgndose (hos voksne) som kan gi biotinkonsentrasjoner nær oppgitt toleransegrense er 2,5 mg. Angitte døgndoser er estimater basert på data fra Roche Diagnostics. Plasmakonsentrasjonen vil være høyest kort tid (ca 1 time) etter siste biotininntak, og oppgitte doser vil gi plasmakonsentrasjoner nær oppgitt terskelverdi kun i timene etter siste inntak. Pasienter som tar 5 mg biotin eller mindre per døgn vil som regel ha biotinkonsentrasjon < 10 µg/L 24 timer etter siste inntak. Barn eller voksne med lav kroppsvekt vil kunne nå oppgitte toleransegrenser ved lavere biotininntak.

    Referanseområde 

    0-11 måneder : 125-1400 pmol/L

    1-12 år: 260-1200 pmol/L

    12-18 år: 200-800 pmol/L

    >18 år 150-650 pmol/L

    Måleusikkerhet